Bli bedre kjent med Branns midbaneanker

• Foto: Marius Simensen/Bildbyrån
• Skrevet av :Øivind Andersen

Jacob kommer rett fra trening og lunsj denne nydelige fredagen i oktober. Han skal prate om seg selv, karrieren og tiden i Brann så langt, tre måneder inn i oppholdet i klubben.

– Hvis vi tar det hele fra begynnelsen, Jacob. Når begynte du med fotball, og holdt du på med andre idretter i barndom/ungdom?

–Jeg har spilt fotball så lenge jeg kan huske. Foreldrene mine tok meg med allerede da jeg var to-tre år gammel. Etter hvert begynte jeg også med badminton sammen med venner, og holdt på med det til jeg var rundt fjorten-femten år. Da måtte jeg velge mellom de to, og valget falt på fotball. Jeg startet å spille sammen med skolekamerater i Sædding/Guldager, en klubb i forstaden til Esbjerg, hvor vi bodde. Da jeg var ni år, begynte jeg i Esbjerg, og der ble det etter hvert mer seriøst.

– Du hadde din første seniorkontrakt i Esbjerg, i 2016? Hvordan var tiden der?

– Jeg var atten år da jeg kom til Esbjerg, og spilte der i fire år. Høydepunktet i Esbjerg kom i 2018–2019, da vi tok bronse i serien. Før det rykket vi også opp, og vi var et helt kull på min alder som bidro til opprykket. Dette var også et stort høydepunkt i EFB-karrieren min. I tillegg fulgte jeg A-laget tett som ung spiller i akademiet, og husker hvor stort det var da de vant cupen i 2013. 

– Du fikk også noen kamper for U20 og U21 for Danmark, og står oppført med syv kamper for begge disse lagene, hvordan var dette?

– Ja, det stemmer. Det var absolutt gøy, men vi nådde aldri sluttspill, så de store opplevelsene uteble på de lagene.

– Videre kom den store overgangen til Norwich i 2020. Var det drømmen å få spille i England, eller var det andre land du heller ønsket deg til?

– Det var faktisk ikke en guttedrøm å komme til England, men da muligheten kom, var det en stor sjanse jeg måtte gripe. Vi hadde noen fine år, og rykket opp fra Championship til Premier League i min første sesong. Det var mer en guttedrøm å oppleve noe sånt. Men det var en merkelig sesong. Korona­pandemien herjet, og det var ingen tilskuere. Vi spilte noen få kamper med rundt 2000 på tribunen, så det var veldig spesielt.

– Så ble det Premier League i 21/22, og tilskuerne var tilbake?

–Tilskuerne var tilbake, men det ble likevel ikke så mange gode øyeblikk i Premier League. Det ble en tung sesong helt i bunnen. Når jeg ser tilbake på det, var det likevel en verdifull opplevelse og erfaring. Jeg fikk med meg to seire i kampene jeg spilte, mot Watford og Everton, hvor jeg startet begge. Det var kjekt, men vi vant ikke mange flere kamper. Jeg tror vi bare slo Brentford utenom de to kampene.

Det var ekstra tungt at jeg ble skadet i Watford-kampen, like etter vi hadde slått Everton. Skaden kom akkurat da jeg følte jeg var i god form og hadde funnet flyten. Det satte preg på tiden min i Norwich, spesielt de siste par årene i Championship, selv om jeg fikk med meg mange kamper totalt. Klubben var veldig bra, jeg hadde en veldig god tid der. Det er flere jeg kommer til å holde kontakten med videre. Samtidig følte jeg at tiden var inne for en ny utfordring.

– Du fikk også spilt på noen store stadioner i verdens beste liga, var det ekstra nerver i forbindelse med det?

– Jeg fikk debuten min borte mot Tottenham, og spilte også mot Liverpool på Anfield. Men nei, det er faktisk ikke så spesielt som man kanskje skulle tro. Man tenker gjerne det før kampen, men når du først er ute på banen, føles det likt, enten det er Brann Stadion eller Anfield. Fokuset er bare på kampen.

– I Brann har du blitt vår faste «sekser» på defensiv midtbane. Har det alltid vært din posisjon?

– Nei, i Esbjerg spilte jeg mest som «åtter», boks til boks. I England har jeg også spilt litt som midtstopper, men for det meste som defensiv midtbane.

– Du forlot England i sommer, hva var det som gjorde at du endte her i Brann?

– Jeg hadde først noen gode samtaler med mine foreldre og Per-Ove (Sportslig leder A-lag herrer). Vi har en liten sønn, og ønsket et trygt sted for familien, hvor det er godt å vokse opp. Jeg tror Bergen vil være det, i hvert fall for nå. Da muligheten dukket opp, og vi så at vi kunne få mer natur og fjell enn vi er vant til i Danmark, tenkte vi at det var et positivt valg.

– Hvordan har Brann og Bergen vært i forhold til dine forventninger?

–Det har vært over all forventning. Støtten i laget har vært fantastisk. Jeg hadde ikke forventet at den skulle være så stor, særlig siden jeg ikke kjente så mye til norsk fotball fra før. Tribunene fylles hver gang vi spiller, og fansen markerer seg sterkt også på bortebane, ikke minst i Europa. I Lille, Salzburg og Gøteborg var det rett og slett enormt.

• Lungi Sørensen scoret for første gang for Brann mot Rangers i Europa League, se hva han sa om det fra 1.25 i videoen under. 

– Trives din kone også i Bergen?

– Hun har det fint. Hun er for det meste hjemme med sønnen vår, som skal begynne i barnehage i februar. Hun trives godt i byen, og tar seg gjerne en tur i fjellet innimellom.

– Hvilke sportslige mål har du her i Brann og i fremtiden?

– Jeg har veldig lyst til å vinne serien. Om det skjer i år eller neste sesong får vi se, men mulighetene er der fortsatt. Vi har seks kamper igjen og ligger syv poeng bak de to øverste. Klarer vi å vinne våre kamper, tror jeg det kan være mulig allerede i år. Det blir spennende. I tillegg har vi Europa-cup, hvor målet er å samle de elleve poengene vi trenger for å gå videre. Det blir vanskelig, men det hadde vært stort.

– Du har fått mange gule kort hittil i din tid her, er dette noe som hemmer deg, eller som setter seg litt i hodet?

– Jeg vil ikke si at det er noe som hemmer meg, men det er noe jeg må forholde meg til, da linjen er litt annerledes her. Jeg fikk et lite sjokk de første kampene, og det har vært noen situasjoner der jeg må innrømme at jeg selv har gjort feil. Det kan være vanskelig å lese linjen til dommerne til tider, spesielt i de første kampene i Europa-kvalifiseringen.

– Har du et mål om å komme ut igjen i en større liga?

– Nå er fokuset mitt fullt og helt her og jeg er her for å prestere. Skulle det dukke opp en mulighet senere, får man vurdere det da, men foreløpig er alt fokuset mitt her og ingen andre steder.

– Ellers da, er det noen andre interesser enn fotball og familie du har tid til nå til dags?

– Mye av tiden går til sønnen min, men jeg setter pris på en runde golf når jeg får muligheten. Jeg har rukket én tur på banen i Fana, men det blir nok ikke mer før neste sommer. Det tar jo litt tid når man først spiller golf.

• Artikkelen fortsetter under bildet. 

– Har du noen planer for hva du vil etter spiller-karrieren?

– Det har jeg ingen tanker om nå. Det kan like gjerne bli noe helt annet enn fotball. Noen ganger blir man lei av denne litt spesielle fotballverdenen, mens andre ganger føles alt helt fantastisk. Hva som skjer da, får jeg ta når den tid kommer. Det er ikke noe jeg grubler på nå.

– Helt tilslutt, Jacob, har du en liten fun fact om deg selv?

–Det må nok være navnet mitt, Lungi. Det ble faktisk en offisiell del av navnet mitt først i sommer, før det var det bare et kallenavn.

Med det takker vi Lungi for en veldig hyggelig prat, og ønsker han hell og lykke til med resten av sesongen, og ikke minst med å nå sine mål som Brann-spiller.